Samfundets støtter fra 1877 tar for seg en velstående og hyklersk forretningsmann, hvis risikable kurs nesten tar livet av hans sønn. Kvinnefrigjøring og de unges kamp for å frigjøre seg fra de gamle er også sentrale temaer. Etter Kejser og Galilæer representerte Samfunnets Støtter nærmest et fullstendig brudd. Stykket er på nesten alle områder det motsatte av det Ibsen hadde gjort i sitt forrige verk. For første og eneste gang i forfatterskapet hans gikk det hele fire år fra et teaterstykke til det neste. Fra sitt veldigste drama kom han tilbake med et kort stykke. Det har ganske få, og svært ulike personer. Stykket kan uten større tilpasninger spilles på en kveld, og har en svært teatervennlig tekst. Det er et samtidsdrama, konfliktene handler om penger og posisjon i samfunnet på en måte som tilskuerne umiddelbart kunne kjenne igjen. Her er ingen mystiske og overnaturlige hendelser. De moralske konfliktene er ikke abstrakte og allmene, men jordnære og dagligdagse. Enkelte kritikere har fremholdt at stykkets største svakhet er den lykkelige slutten: Etter å ha stått fram som en kynisk spekulant som er villig til å sende andre i døden, står «hovedskurken» fram som angrende synder, og alle forsones til slutt. Det gjør slutten lite troverdig. Samtidig har det vært hevdet at en mer besk slutt kunne bli for sterk og samfunnskritisk for mange på den tid da stykket ble skrevet. I motsetning til Keiser og Galilæer ble Samfundets Støtter straks en stor internasjonal suksess på teatrene. Av avgjørende betydning var det at dramaet slo an i Berlin, som var en av Europas kulturelle hovedsteder på denne tida. Konfliktene i stykket appellerte både til tyske liberalere og sosialdemokrater, som gjorde Ibsen til en sentral figur i samfunnsdebatten. Med Berlin og Tyskland som utgangspunkt skulle Ibsens ry etter hvert spre seg til resten av Europa og Nord-Amerika. Samfundets støtter skulle bli retningsgivende for hele resten av Ibsens dramatiske produksjon. Alle hans seinere stykker var samtidsdramaer. Ibsen skrev aldri mer komedie, og ga seg aldri mer ut på reise til fjerne tider og eksotiske land. Stykkene var svært lett spillbare. De hadde replikker som la seg etter det daglige talemålet, Ibsen skrev ikke lenger på rim, som i Kjærlighetens Komedie, Brand og Peer Gynt. Om de skilte seg fra Samfunnets Støtter på noen måte, så var det ved at de ble enda kortere, fikk færre og mer skarpt ulike personer, og i motsetning til dette stykket fikk de som regel en tragisk slutt. (Wikipedia)